Ecotrail Oslo 2016

Årets EcoTrail var første ultraløp på ganske lenge - faktisk siden DobbeltTravern i fjor høst. Når jeg ser på kalenderen ser jeg at jeg heller ikke hadden noen turer på over 40km siden den gang, så jeg gikk nok ut i litt mer ukjent terreng enn jeg tenkte på forhånd. Men det får være.

Jeg stilte opp tidlig, litt for tidlig egentlig (toget jeg hadde tenkt å ta innover hadde problemer, så det blei bil, og jeg fikk altfor lang tid å slå i hjel før start). Når starten gikk var planen “Løp så rolig som du bare kan, og ikke bruk krefter før Fossum etter 60km”. Det gikk egentlig ganske bra i starten - jeg lå sammen med sambygding Henrik Fleisje som hadde sin ultradebut, og vi tok det relativt rolig oppover langs Akerselva. Litt rart å løpe her igjen nærmere tre år siden vi flytta herfra, men samtidig trygt å være på gamle trakter. Var ikke veldig i tvil om hvor vi skulle, for å si det sånn. Jeg tipper vi passerte Kjelsås på sånn rundt 20. plass, men begynte da å plukke plasser jevnt langsmed Maridalsvannet.

Etter første matstasjon ved Hønefoten bar det inn i marka og inn på løypa til Fagervann opp. Her gikk vi mesteparten av bakken, men jeg begynte å løpe litt før Henrik, og så ikke mer til han. Blei kanskje litt for opptatt av noen plasser foran meg, men syntes det var så gøy å løpe på stiene her at jeg blei litt rivi med. Koste meg spesielt langsmed Fagervann, men også ned til Kamphaug og Skjærsjøen. Lysløypa ned til Sognsvann var som vanlig en tvangsetappe, men beina var fortsatt gode. Fra Sognsvann mot Bånntjern merka jeg derimot at beina begynte å bli litt tunge etter over 25 kilometer, men det var ikke værre enn at det gikk ganske greit, både her og opp til Frognerseteren. Derfra var det bare å skli ned til Holmenkollen, rundt Gratishaugen og inn til andre drikkestasjon ved VM-huset.

Her var jeg allerede litt på etterskudd med næring, sånn sett i ettertid, og begynte å kjenne varmen, så det gikk en del tyngre opp over Holmenkollåsen og opp til Tryvannstårnet. Ned veien til Tryvannsstua sleit jeg med å slippe ordentelig på uten at magen klagde, og det fortsatte hele veien ned langs Wyllerløypa også. Innover i Sørkedalen klarte jeg i hvertfall å holde det gående, men det gikk ikke superfort her heller - ingen kilometre under 5:00.

På matstasjonen i Sørkedalen fikk jeg i hvertfall i meg litt mer salt som kanskje hjalp litt, men det blei fortsatt hovedsaklig gåing oppover bakkene mot Åbortjernet, og jeg blei passert av en 3-4 løpere her. Etter å ha merka at jeg ikke klarte å løpe ordentelig på stien her en kilometer eller så prøvde jeg å ta meg sammen, dynka hue med vann for å prøve å få ned temperaturen, og satte på godmusikk på øret. Det blei i hvertfall ikke værre, og jeg fikk kroppen litt i gang igjen - i hvert fall i nedoverbakkene. Å dynke hue i Østernvann skada heller ikke på følelsen, og jeg klarte å plukke inn igjen de fleste løperne som hadde passert med på vei til Fossumbanen. Der blei det å bælme ned litt cola, mer vann over hue, og så å legge ut på de siste 18km.

Etter litt tverrløping til sydenden av Bogstadvannet blei det så løping nedover langs Lysakerelva. Jeg trur ikke jeg har løpt her før, men dette var klart den morsomste delen av løpet. Riktignok var det mange 30km-løpere og tidvis trangt, men for en morsom sti midt i byen! Det gikk bra nedover, og gåing i de fleste kneikene, men det gikk jaggu ganske bra også! Skulle noen ganger ønske vi var nærmere elva så jeg kunne dynke hue mer, men man kan vel ikke få alt en ønsker seg. Nederst ved utløpet klarte jeg å bli skikkelig forvirra og kasta nok litt tid bort på det, men blei ropt inn igjen av snille 30km-løpere, og kom meg inn på Kyststien, og etter en del lengting etter den kom jeg fram til drikkestasjonen ved Vækerø.

Herfra og inn gikk turen i praksis langs “Tour de Finance” inn til sentrum. Egentlig ganske demotiverende å komme inn på målbare kilometre med drøyt sju mil i beina, men når jeg ser på tidene i etterkant er det faktisk ikke helt tragisk - ingen kilometre over 5:30. Passerte en del på 30km bortover, blei tatt igjen av de første på 45km, og kom inn i et håpløst stort folkehav langs Aker Brygge. Tips til andre: Ikke sats på å løpe fort over Aker Brygge i firetida en lørdag med sol. Det er altfor mange mennesker der. Heldigvis hadde jeg ikke dårlig tid - den eneste som hadde passert meg siden Lysaker var langt foran, og jeg var mest i fullføremodus. Da var det godt å runde festningen og se Operaen innerst i fjorden, og jaggu klarte jeg ikke å sette inn noe som i hvertfall ligna litt på en spurt de siste kilometrene.

Jeg klokka inn på 7:19, som 8. mann og 9. totalt, så det må vel være godkjent. Som så ofte er er jeg litt misfornøyd med en gang når jeg husker alt som har vært vondt og slitsomt, og blir bedre fornøyd etter hvert. Hadde såklart vært gøy å løpe fortere, men det var ikke i dag, og det var egentlig ikke planen heller. Det kommer seinere i sommer. Nå gjelder det å komme seg, og så å begynne å plukke høydemetere før sommerens store mål i Hornindal.

Lenke til Strava

Årets første skitur

Årets første egentlige skitur starta etter frokost. Tok på meg skia så og si utafor døra (fordelen med å ikke skulle gå renn lenger er at jeg ikke trenger å være like hyperforsiktig med skia), og sklei ned til skiløypa. Gikk til stasjonen, og begynte å klatre oppover med første mål Råsjøstua.

Jeg har levd lenge på «teipen» fra det jeg trur er to år sida under skia, og tenkte ikke at det skulle være noe problem i dag heller. I starten gikk det greit, men etter hvert merka jeg godt at i harde løyper var jeg ganske sjanseløs. Gamle trenere kunne sikkert finni veldig mye å slakte i teknikken min også oppover bakkene mot Råsjøen, men det var i hvert fall sikkert at festet ikke var bra nok, så jeg måtte traske en del utafor løypene.

Råsjøen

Råsjøen blei en fin vekker og påminnelse om hvor mye armtrening jeg har gjort i det siste. Svaret er, for den som skulle være i tvil, «ikke mye». Fordelen er at arma ikke var fullt mørbanka etter tidligere skiturer, så jeg kom meg faktisk over vannet i nogenlunde ok stil. Det var forresten litt rart å komme til Råsjøstua etter bare en times skigåing. Fra Rustad er det en god del lenger.

Råsjøtua

Opp til Råbjørn gikk det egentlig greit, men når jeg så ei skuterkjørt hundeløype som gikk blåstien nordvestover, og sånn sett sparte meg en del kilometer i forhold til å gå om Snellingen som planlagt, var jeg ikke veldig vanskelig å be. Løypa var fin den, selv om jeg var litt defensiv i utforbakken, og faktisk satte meg ned ett sted, fordi jeg merka at kontrollen ikke var på topp, og begynte å tenke på oddsen for at jeg skulle klare å stoppe på en pen måte hvis det skulle komme et hundespann i full fart mot meg. Det problemet fikk jeg heldigvis ikke, og eneste hundesporet jeg så var et antall potesokker som lå mista langs løypa.

Skuterløype fra Råbjørn Snellingen i det ikke veldig nære

Deretter var det bare å tusle opp forbi Bæ-bu (på ski som ikke hadde store antydninger av feste igjen) og skli ned bakkene mot Bjørgeseter og stasjonen. Fornøyd med å få inn en langtur før klokka elleve på en søndag. Jeg får vel takke vekkerklokka Einar for det.

Obligatorisk Bæ-bu-bilde

I kveld blei det gliding av ski og påsetting av ny teip, så jeg skal ikke falle i samme fella igjen med det første.

Dobbelttravern 2015

Det begynner å bli ei stund siden forrige gang jeg løp et ultraløp. Faktisk helt siden Hornindal Rundt i fjor sommer. Riktignok starta jeg på Telemarks Tøffaste i fjor, hvor jeg ga meg halvveis uten å være motivert til å løpe noe lengre, og var påmeldt 50-kilometeren i Nordmarka Ultra Challenge samme høst, men der meldte jeg forfall etter å ha hatt spysjuke før i uka. Jeg var egentlig ikke sikker på om jeg skulle stille opp i noen løp i år, og var egentlig ganske fornøyd med å kunne ta meg noen langturer nå og da.

Men hvis jeg skal ha noen planer om å løpe noen gode løp etter hvert, er det myhe som må på plass. Ikke minst må jeg få orden på næringsinntaket, og få litt sjøltillit. Så når det viste seg at Nordmarkstraver-helga lå der ledig uten noen familieforpliktelser, var det fristende å prøve seg på det jeg ser på som er lavterskel-ultraløp, hvis det er lov å snakke om ultraløp på den måten. Ikke lengre unna enn at jeg kan sove hjemme og komme hjem til middag, og ikke lengre løp enn at det går greit uten å bekymre seg altfor mye for om jeg skulle klare å fullføre på en grei måte. Selv uten et helt ekstremt treningsgrunnlag.

Jeg bør vel her bryte inn og forklare fort hva Dobbelttravern er for noe. Nordmarkstravern er Idrettslaget Koll sitt tradisjonsrike løp fra Stryken og til Sognsvann. 30 kilometer, omtrent jevnt fordelt mellom grusveier og stier. Jeg har aldri løpt sjølve Nordmarkstravern, og har ingen umiddelbare planer om å utfordre fatterns rekord der, men løp Halvtravern (15 kilometer fra Skar til Sognsvann) i 2011, hvis jeg ikke husker feil. Da endte jeg opp med strekk i låret og en tid jeg mener lå mellom 1:05 og 1:10. Uansett. Dobbelttravern var årets nyvinning, og konseptet var egentlig enkelt. Start på mål (Sognsvann), løp til start (Stryken) og tilbake igjen. Arrangøren var visstnok inspirert av Didrik Hermansens treningsturer på sånn ca denne distansen.

Og da må jeg få fram det kanskje viktigste, nemlig litt hemningsløst skryt av arrangementet. Løypa var strålende merka (og det var tenkt på at vi skulle løpe begge veier), det var satt ut vann til oss som kom tidlig på drikkestasjonene, og de vanlige drikkestasjonene åpna tidlig så vi fikk service på tilbaketuren. Helt strålende.

Så skulle jeg vel egentlig skrive noe om løpet her, da. Etter å ha våkna av vekkerklokka 05:00, spist litt frokost og smørt litt matpakke, kjørte jeg innover mot Oslo og Sognsvann, hvor jeg var på plass sånn ca en halvtime før start. Syndefloden onsdagen før løpet gjorde at jeg regna med en veldig våt affære, så mine opprinnelige tanker om å håpe på å løpe under fem timer var endra til å håpe på en tid mellom fem og seks timer. Etter et par lett nervøse dobesøk og å ha hilst på et par kjenninger, var det klart for start, med et felt på sånn omkring 30 løpere.

Det var lite trengsel i starten, og ingen som ville dra på noe den første kilometeren. Jeg lå i første rekke, og prøvde egentlig bare å løpe roligst mulig. Målet for løpet var klart: Rolig og avslappa løping, passe på næringsinntaket, og bry meg minst mulig om andre løpere. Sånn sett var det egentlig litt som en lettelse når Simen Vogt-Svendsen dro avgårde ut fra idrettsanlegget på Sognsvann. Riktignok visste jeg ikke hvem det var som dro i vei sånn, jeg hadde nemlig ikke hilst på Simen før løpet, og han var etteranmeldt så seint at jeg ikke hadde sett han på noen startliste, men det var ganske med en gang klart at jeg skulle la han dra. Det var ingen andre som var interesserte i å ta ryggen hans heller, så jeg ble løpende sammen med Henning Pedersen stadig lengre bak ryggen til Simen.

Jeg og Henning løp og småskravla den første drøye mila, men ned fra Kamphaug slapp Henning litt når vi kom inn på for mye våt sti og svaberg, så jeg kom ut på veien ved Ølja et stykke før han. Han brukte veipartiet fram til Liggeren på å komme seg tilbake til meg, og det var noe som skulle gjenta seg flere ganger - jeg løp fortest på sti og Henning på vei. Når vi skulle ta fatt på stien opp fra Liggeren mot Gørjehøgda passa jeg på å komme foran Henning, og gikk i fra han oppover bakkene her. På 15 kilometersmerket på toppen av Gørjehøgda tenkte jeg at jeg hadde hatt en ganske billig reise så langt, og allikevel ikke var så altfor langt unna drømmen om 5 timer. Men jeg var enda ikke ferdig med mer enn en fjerdedel av løpet.

På veipartiet forbi Gørja så jeg ikke noe til Henning bakover eller Simen framover, så jeg regna med å kunne komme til runding på andreplass. Det gjorde jeg og, men Henning hadde gitt på bra de 7 kilometrene med grusvei før runding, og var under minuttet bak meg. Jeg fikk også en positiv overraskelse her, når jeg så at Simen ikke var stort mer enn 3 minutter foran meg ved runding. Jeg runda på ganske nøyaktig 2:33, og selv om håpet om å komme under 5 timer dermed var kjørt, følte jeg jeg hadde løpt såpass billig at jeg begynte å tenke på om jeg kanskje kunne klare å løpe med negativ splitt?

Henning brukte også veistrekket etter runding bra, og tok meg fort igjen. Jeg la inn en rask dopause i veikanten når han passerte, for å tvinge meg sjøl til å ikke prøve å henge på han. Jeg hadde en plan om å løpe mitt eget løp og få en positiv opplevelse, og hvilken plassering det skulle ende opp som var egentlig ikke så farlig. Sånn det så ut nå hadde jeg hatt 6 minutter bakover til fjerdemann ved runding, så en helt grei buffer hvis ikke noe spesielt skulle skje.

Tilbakeveien var egentlig ikke så veldig spennende. Jeg satte på litt musikk på øra når jeg kom ut på veien etter Trehjørningen gård, for å liksom jage meg sjøl litt på veistrekket som skulle komme. Jeg trur det virka også - beina huska litt av intervalltreninga på mølle i vinter, selv om det gikk ganskje så mye saktere. Gørjehøgda ble forsert i middels tempo, med litt gåing i motbakkene og et ganske “safe” tempo ned igjen.

Vel nede ved liggeren fikk jeg beskjed av en tilskuer at “Dem er rett foran deg”, noe jeg tok med knusende ro. For det første stoler jeg ikke veldig mye på tilfeldige sekunderinger i løp, og for det andre regna jeg uansett med at Henning og Simen løp fortere enn meg. I hvertfall når vi nå var ute på veien. Faktisk var jeg her litt frista til å roe ned når det stakk til med hold i sia, men jeg kom meg i gang igjen, og fikk snart litt ekstra motivasjon. På en av rettstrekkene mot Ølja så jeg nemlig ei hvit trøye langt foran meg. Det måtte være Simen som hadde sakka akterut, for avstanden var definitivt ikke tre minutter lenger. Jeg så ryggen hans stadig nærmere forbi Ølja, og kort etter vi kom inn i skogen igjen var jeg oppe i ryggen hans. Det viste seg at han hadde sliti med kramper ganske lenge, og jeg trur ikke de stadige vannpyttene hjalp veldig mye. Jeg ønska han god tur videre, og prøvde å få opp farte for å ha mest mulig å gå på hvis beina hans skulle bli bedre igjen.

Jeg hadde ikke stort mer enn passert Simen før jeg ble enda mer overraska over å se en gul rygg foran meg. Henning hadde også fått det tungt oppover mot Kamphaugåsen. Jeg jobba meg opp i ryggen hans og forbi, og det var tydelig at han ikke var veldig komfortabel på de glatte stiene. Jeg tenkte at jeg nå hadde muligheten. 10 kilometer igjen til mål, kanskje halvparten på sti, og jeg hadde løpt ganske så billig hittil. Jeg prøvde å gi på helt fra jeg passerte Henning, og løp det jeg turte nedover fra Kamphaug mot Skjærsjøen. (Her hadde jeg egentlig tenkt å droppe å ta en gel - magen min er ikke så glad i altfor mange av dem - men jeg turte ikke ta sjansen på å gå næringstom, så ned gikk den!) I skiløypa ned mot Nordseter fikk jeg en støkk i meg da jeg hørte noen bak meg, men det var bare Eirik Gramstad i superfart på vei mot å vinne Halvtraveren.

Derfra og inn gjaldt det mest å prøve å pushe så mye jeg turte for å komme raskest mulig i mål. Stadig passerende halvtravere ga litt eksta motivasjon, og når jeg passerte Svartkulp uten å se noen bak meg begynte jeg å få trua. Jeg løp over graset på Sognsvann med “Don’t Stop Believing” på øret, og var egentlig veldig fornøyd med løpet mitt. Syns også jeg klarte å avslutte bra over idrettsplassen, og kunne ta seiern på Nordberg Skole der vi hadde starta 5:05 før på dagen. Jeg fikk til og med negativ splitt!

En fornøyd Dobbelttraver i mål Foto: Runar Gilberg, Kondis

Resultater

Strava-link

Mølletrim

Noen ganger er det fristende å dra ut. I dag var ikke en sånn dag. Jeg er kanskje for bortskjemt med godvær, men når det bøtta ned ute var det mer fristende å ta løpeturen på mølla.

Økta var ikke akkurat planlagt, så jeg plukka opp en lapp fra i vår hvor det sto omtrent sånn her:

  1. 10 min @ 13.5
  2. 4 x (10 min @ 16.8 + 2 min hvile)
  3. 10 min @ 13.5

Så da var vel treningsplanen klar. Kutta ned til 3 repetisjoner (og takk og pris for det, for jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart nummer fire), og nedjogginga blei ikke akkurat så lang som planlagt. Men løping blei det i alle fall. Og det er ikke ille når været virker som det er lagd for å være deprimerende.

Tredemølla på trimrommet

Link til Strava

Hjem fra Rustad

Vi hadde tilbrakt dagen på Åpen Gård på Hønsi i Gjerdrum, til Einars store glede. Is var blitt spist, og etter grilling på terassen på Rustad og mye knappetelling snørte jeg på meg løpeskoa og satte kursen hjemover til fots. Det er litt deilig å løpe med et så konkret mål, å skulle hjem.

Kveldsstemning ved Damsortungen

Link til Strava