Tur til Storronden

Etter et par dager med oppsetting av panel på hytta til Liv og Steinar i Sør-Fron var vi såpass ferdige at vi med ganske god samvittighet satte oss i bilen på morran og kjørte nordover til Mysuseter og etter hvert Spranget. Værvarselet meldte om bra vær på formiddagen, skya utpå dagen, og muligheter for rein på kvelden (men da hadde vi uansett tenkt å være hjemme igjen). Vi hadde planer om å nå Storronden, som ville bli min første 2000m-topp. (Selv om begge mine foreldre stort sett er overbevist om at jeg i hvertfall har vært på Galdhøpiggen.)

Jeg med sekk på veien mot Rondvassbu fra Spranget

Den opprinnelige planen hadde vært å ha med sykler så vi skulle slippe å traske langs veien. Den planen gikk i vasken når vi sånn ca fem minutter etter vi hadde planlagt å dra hjemmefra fant ut at sykkelstativet ikke fungerte. Moralen er å ikke stole på ting du har kjøpt på loppemarked, for da risikerer du å måtte traske 5-6km på vei før du kan begynne på den virkelige fjellturen (som egentlig var ganske greit) og tilsvarende distanse tilbake igjen (som vi godt kunne vært foruten). I det minste fikk vi en time med nydelig utsikt innover mot Rondene, og klarte å plukke ut i hvertfall en del av de store toppene.

Utsikt mot Rondane fra veien mellom Spranget og Rondvassbu

Trine ser ned mot Rondvassbu

Fra Rondvassbu vendte det oppover på T-merka sti. Først ganske stor, men etter at stien delte seg mot Vinjeronden og Rondslottet var det ikke veldig lett å følge stien, og vi gikk på T-ene. Det var uansett ikke veldig mye variasjon i underlaget: Store steinheller og små steinheller.

Trine på vei mot toppen

De som hadde vært foran oss på vei opp fra Rondvassbu hadde gått mot Vinjeronden, så vi hadde ingen foran oss på Storronden denne formiddagen. Egentlig ganske deilig å ikke gå i ei klynge. Vi kunne bare gå og småskravle oppover mens vi mest fokuserte på å ikke trå feil i steinura.

Jeg prøver å finne ut hvilke topper som er hvilke

Trine nyter utsikten

Etter noen skikkelige kneiker og null uhell nådde vi omsider toppvarden etter omtrent to timer og ett kvarter fra Rondvassbu. De siste hundre høydemeterne så vi turens første snøflekker, selv om de var minimale, og det lå fortsatt en liten skavl på selve toppen.

Toppvarden på Storronden

Ei sky eller to hadde akkurat kommi og tatt utsikten vår, men det varte ikke, og snart hadde vi fin utsikt igjen. Det var snart på tide med dagens andre matpause, men vi syntes det var litt for mye vind akkurat på toppen til at vi ville sette oss ned der, så turen gikk igjen nedover i ura.

Trine er hoppende glad over å ha kommi til topps

Sjøl var jeg mye mer nervøs for turen ned gjennom ura enn jeg hadde vært på vei opp, men det gikk bra, til tross for at jeg følte jeg nesten mista balansen et par ganger.

Det gjelder å holde fokus på vei ned

Det viktigste på vei ned var kanskje å huske på å stoppe, puste litt, og nyte den herlige utsikten. Den tok i hvertfall pusten fra meg.

Utsikt fra Storronden mot blant annet Rondeslottet, Vinjeronden, Veslesmeden og Storsmeden

Vi brukte omtrent to timer ned igjen fra toppen, og var tilbake på Spranget 6.5 timer etter at vi hadde starta. Begge med slitne bein, og jeg godt fornøyd med å ha plukka min første 2000-meter.

Link til Strava (Jeg satte klokka mi i ‘Ultra-Trac’-modus, som betyr at den bare lagrer ett datapunkt hvert minutt. Strava blir fullstendig forvirra av det, så ikke se på så mye annet enn ruta og hvor langt vi gikk.)

Langtur på Norefjell

Jeg hadde fått søndagsfri, og tok Fabia’n fra Harestua rett etter en tidlig frokost. (Einar er ikke blant dem som ligger og drar seg til langt på dag.) Veien gikk forbi Hønefoss og Sokna til Norefjell, hvor jeg parkerte på Skistua, samme sted som sist jeg var her. Da var målet å plukke topper, mens jeg denne gangen hadde sett meg ut ei rute mest på rødmerka stier, og håpa å komme litt lenger nordvest på Norefjell.

Kom av gårde fra parkeringa klokka ni, og det gikk sikkert litt for hardt opp slalombakkene, men jeg kunne jo ikke begynne å gå når jeg passerte de eneste turgåerne jeg så før Høgevarde?

Stien nordover mot DNT-hytta Høgevarde (Drammen og Omegn Turistforening, anno 1893) er stor, nesten litt for stor med mange parallelle ruter. Praktisk når det er mye trafikk, men denne formiddagen har jeg den for meg sjøl. Det blåser en litt sur motvind nordfra, men jeg kommer meg opp til Høgevarde uten problemer. Ved DNT-hytta setter jeg meg ned på trappa etter 1:15 og spiste en pizzasnurr som jeg hadde tatt med fra frysern, og fylte på med vann i utløpet fra Høgevardtjenn. Neste pizzasnurr ble fortært mens jeg traska opp mot toppen på Høgevard, som vistnok skal være Norges nest beste utsiktspunkt etter Gaustadtoppen (som var å se i sør).

DNT-hytta Høgevarde og Gaustadtoppen fra Høgevard

Jeg dro vestover ned lia fra Høgevarde, og fulgte så den T-merka stien nordvestover, rundt Ranten og vest for Gråfjell. Forrige gang jeg var på Norefjell var jeg innom begge toppene, men nå var det godt å slippe de stigningene. Områdene jeg kom inn i nå var nye for meg, og etter min mening mye finere enn området mellom Norefjell skisenter og Høgevarde. Utsikten under er ned mot Neverfantetjenn og Steinveggvatnet.

Neverfantetjenn og Steinveggvatnet

Hovedplanen var å etter hvert ta den rødmerka stien sydover mot Tempelseter, men jeg hadde en alternativ plan om å forsette litt mer mot Toveseter, opp på Hesteryggen, og så ta umerka stier som sto på kartet rundt Holmevassnatten og Drotninggutunatten. Som alltid når man kan velge seg en mulig ekstratur før man er halvveis på selve turen, blei det til at jeg tok omveien, og det angrer jeg ikke på.

Stien sydover fra Hesteryggen

Stien fulgte her ryggene mellom to vann, og var en av de fineste stiene jeg har løpt noen gang. Faktisk blei jeg så oppslukt av stien at jeg overså stedet der jeg skulle ta til venstre opp mot Holmevassnatten, og fikk halvannen bonuskilometer utover denna ryggen. Etter en matpause (et par-tre pizzasnurrer til og litt vann) fant jeg stien videre, selv om jeg igjen mista den ved noen bekkekryssinger. Problemet var ikke så stort - det var fint å løpe i terrenget her også. Ut skaret syd for Drotninggutunatten var utsikten fin - først mot Eggedal, og seinere mot Tempelseter. Jeg var litt usikker på akkurat hvilke stier jeg skulle velge her (nærma meg siviliserte strøk igjen, så det var en del tråkk), men kom etter hvert til Værtjenn og til slutt Tempelseter.

Værtjenn med Ranten i bakgrunnen

Herfra og resten av turen var det mye folk - litt uvant etter å ha vært ute en del timer nesten uten å se folk. Jeg lot meg ikke påvirke så mye - bakkene opp langs Tempelbekken og til Høgevarde ble forsert med et stort innslag av gåing, og forsøk på å få i seg dagens siste pizzasnurr (det forsøket ble oppgitt halvveis oppe i bakken, og jeg putta heller i meg et par gel i løpet av resten av turen). Jeg overraska meg sjøl med å holde et greit tempo fra Høgevarde og tilbake til Norefjell skistue - nesten uten å gå i motbakkene!

Etter å ha sitti litt ved siden av bilen og kommi meg, hivd i meg en banan og skifta på meg tørt satte jeg nesa hjemover - etter en stopp på Jafs på Noresund for å spise en 200g burgermeny, da. I tillegg var jeg heldig nok til å kunne svinge innom svigers på Roa på hjemveien og rekke middag der også, så kaloriregnskapet skulle være i orden selv etter en lang tur.

Link til Strava