Fin tur til Paradiskollen med Einar, Karsten og Trine litt tidligere i høst. Karsten gikk mye av veien sjøl, og begge gutte er i ferd med å bli skikkelig spreke.
I går var jeg og Einar på Gjerdrum Historielag sin historiske skogdag på Harasletta.
Historielaget har satt i stand det gamle saghuset på Harasletta, som sto ferdig i 2014. Det ble vist fram hvordan tømmeret kunne skjæres til plank.
Også kjent som “Hvor var Simen i 2019?”
I tillegg var det en del turer utenfor “kjerneområdet”, men det blir ikke så veldig oversiktlig på et slikt kart.
Hvis jeg skal tro på Strava hadde jeg totalt 246 timer med aktiviteter i 2019, absolutt mesteparten (2136km på 188 timer) løping. Har egentlig ikke noe forhold til om det er mye eller lite - det bare “er”.
Jeg deltok i tre konkurranser: Oppdalskarusellen løp 2 (resultater) og løp 3 (resultater), og Ringeriksmaraton (resultater). Jeg bør kanskje ha som mål å stille på noen flere løp neste år? Tenker allerede på muligheten for å få inn et halvmaraton på vårparten.
Jeg og Eirik hadde planlagt en fjelltur ganske lenge, og låste ned helga litt før starten på årets ferie. Målet for turen var litt mindre klart - jeg hadde lagd en liste med potensielle turer, og vi ble enige om å se at været når vi faktisk skulle dra. Været slo til til de grader, så det ble førstevalget - Jotunheimen, med en travers over Kalvehøgde og Leirungskampen som hovedplan.
Eirik plukka meg opp litt etter lunsj på fredag 20. juli, og vi lessa opp en full bil og satte kursen langs østsida av Randsfjorden mot Valdresflye. Etter en stopp på Beitostølen for pizza og innkjøp av mat og kart parkerte vi på Båtskardet for en kjapp kveldstur til Bitihorn (1607 moh).
I motsetning til når jeg gikk her med Trine for to år siden tok vi andre snarvei - raskere, men litt klyving. Det skulle blir mer av det i løpet av helga.
På toppen vurderte vi litt om vi skulle dra ned på nordsida, for å kunne løpe mer av nedfarten, men endte opp med å ta samme vei ned igjen til bilen.
Vi kjørte opp til parkeringa der Valdresflya vandrerhjem sto før, og slo opp teltet like ved bilen. Strålende utsikt mot Kalvehøgde, og planene for morgendagen.
Lørdag morra våkna vi 0615 etter en grei natt søvn - jeg hadde hatt en stein under ryggen som jeg hadde snudd og vendt på meg for å få på best mulig sted, og finni ut at det oppblåsbare liggeunderlaget mitt var punktert. Vi pakka lette dagstursekker, tok ned teltet, og inntok frokosten (kald havregrøt, pga forbud mot all bruk av ild) på parkeringsplassen.
Vi var i gang 0745. Eirik leda an i lett jogg over kloppene rundt Fisketjerni, med meg litt bak. Oppover gikk det i rask gange, og ganske effektivt, så vi nådde toppen av Rasletinden (2105 mot) etter halvannen time fra parkeringa. Her tok vi en kort stopp før vi fortsatte vestover ryggen mot 2088-toppen øst for Mugna. Her var vi etter 2 timer, og tok en lengre rast med brødskiver. Veien var grei selv om det var steinete og lite lav og andre vekster. Her på østre delen av Kalvehøgde var også steinene mer runde, og stort sett greie å løpe på så lenge det ikke gikk for bratt opp- eller nedover.
Etter en matpause fortsatte vi opp mot Mugna (2159 moh), som ga oss dagens første skikkelige utsikt over hvor vi skulle, med fritt innsyn langs hele Kalvehøgde fram til Leirungskampen, og også Leirungsdalen. Denne utsikten var eksepsjonell, og virkelig verdt turen i seg selv.
Herfra og over til Austre (2178 moh) og Midtre Kalvehøgde fulgte vi eggen. Bakken var fortsatt grei, men vi holdt oss 5-10 meter unna stupet, for å slippe å tenke på det kontinuerlig. Tidvis gikk det slukter ned nordover, men ikke noe som skapte problemer for fremkommeligheten.
Fra Midtre Kalvehøgde satte vi sørover mot Nørdre Kalvehølotinden (2019 moh, Norges sydligste 2000m-topp, og av en eller annen grunn syd for Søre Kalvehølotinden). Vi la fra oss sekkene på sadelen før vi begynte klatringa mot toppen, og jogga opp og ned. Det var overraskende deilig å få en periode uten sekk, og tilsvarende nedtur å få sekken på igjen
Veien over til Leirungskampen var luftig og litt teknisk, men ikke noe som føltes skummelt. Eggen var aldri virkelig smal, og den første hammeren ned fra Kalvehøgde var grei å omgå til venstre, selv om vi sleit litt med å finne den beste veien ned til omgåelsen - det var enkelte varder som ga god hjelp både her og senere i traversen, men det var fortsatt mange egne vurderinger å ta. Vi la fra oss sekker for å ta turen oppom Leirungskalven, og holdt ellers et greit tempo. Eneste stedet vi var virkelig i tvil om hva som var rett vei var når vi var like under Leirungskampen. Etter å ha klatret ned i skaret rett under toppen så det ut som det var en grei vei med litt klyving rett mot toppen og ut mot venstre på et gressparti bak en stein. Jeg veit ikke om den veien ville ha ført fram, for vi prøvde en lavere rute ut til venstre først, som gjorde at vi klatra opp ei steinete renne til skaret mellom Leirungskampen og den nærmeste fortoppen. Det var i alle fall en grei løsning. Totalt brukte vi ca en time på den tekniske delen av traversen, og var enige om at det var veldig godt det vart tørt underlag og grei sikt.
Etter å ha vært oppom Leirungskampen (2079 moh) og passert de to fortoppene var jeg mentalt innstilt på å bare kunne droppe ned i Leirungsdalen, men den gang ei. Nedstigningen til det vestre av Leirungtjønnin var full av løse store steiner, og krevde fullt fokus hele veien ned - jeg klarte å få en stein til å skli og lande litt nærmere foten min enn jeg skulle ønske. Allikevel gikk nedstigningen greit på en snau time, og vi kunne fylle opp vannflaskene igjen for første gang siden vi starta for drøyt 6 timer siden.
Herfra fulgte vi - eller prøvde å følge - den utmerka stien nedover Leirungsdalen. Jeg begynte å bli god og sliten, og Eirik hadde nok et betydelig bedre løpstempo nedover her. Heldigvis har han tålmodighet med en gammel og sliten storebror.
Etter et par litt utfordrende elvekrysninger, spesielt den siste, tok vi dagens siste skikkelige stigning opp til sadelen nedenfor Raudhamran. Vi fulgte et fint tråkk opp fra Leirungsåe, og tok stigningen ganske raskt. Fra sadelen prøvde vi å skråne best mulig over til veien på Valdresflye uten å gi altfor mye høyde, og kom ut på veien omtrent der den vender til å gå rett nord-syd. Så var det bare å løpe den siste drøye kilometeren tilbake til bilen på asfaltveien, mens vi hoppa ut i grøfta når vi møtte bobiler og tungtransport.
Vi var tilbake ved bilen såvidt over 9 timer etter start, og slo ganske fort ut hvert vårt liggeunderlag og senga om med litt godt å spise og drikke, bare for å komme oss litt etter turen. Ingen av oss var helt ødelagte, men kjente turen i beina.
Kvelden ble ganske rolig - vi slo opp teltet igjen og krøp inn i det for å komme oss unna en lett vind som blåste opp, og holdt oss stort sett innendørs, med unntak av at jeg traska en liten tur opp på Fisketjernnuten i kvelninga (feilbruk av ordet “nut” etter min mening). I løpet av kvelden skya det også over, og vi fikk et par regndråper på teltet.
Søndagsmorraen var været igjen bra, men. Ikke like bra som på lørdagen - det lå et par skyer rundt Rasletinden, og hvis vi hadde skulle opp der i dag hadde vi mått vært mer oppmerksomme på været og mulighetene for at det skulle slå om. Det skulle vi derimot ikke
Siden vi hverken skulle høyt eller langt, gikk vi for lettere oppakning - egentlig bare litt å drikke og ei vindjakke (og så tok jeg med kameraet mitt).
Ut fra Vargebakken var nok jeg sprekest på flata og inn mot starten på stigninga til Knutshøe, men optimismen her skulle jeg få igjen når bare Eirik varma ordentelig opp og lett fløy fra meg oppover.
Knutshøe har tre topper, hvorav den siste er den største, to klyvepartier, og to litt luftige partier. På klyvinga er heldigvis det første partiet værst, så det er veldig enkelt å finne ut om det er for teknisk å gå turen. Når det gjelder det luftige er kanskje det andre partiet værst, men egentlig ikke verre enn å gå opp til Bitihorn fra Båtskardet, så jeg tenker det skulle være overkommelig for de fleste. Vi hadde ikke problemer, hverken med klyving eller luft.
Før turen hadde vi sjekka Strava-rekorden opp til toppen, på ca 35 minutter. Vi pusha litt, og Eirik løp i forveien et stykke for å se hva som var mulig, men vi kom til at det nok var en topp for mye for oss denne dagen. Kanskje greit at det ikke bare er å troppe opp med 9 timers tur i beina og plukke segmenter? Så derfra tok vi det mer kontrollert til toppen, hvor vi ble belønna med herlig utsikt mot Gjende, Besseggen og Besshøe, samt til nedre del av Leirungsdalen.
Turen ned igjen var fin, med lettløpt sti og ikke altfor teknisk - grei som alternativ om enn litt lang rute til toppen hvis noen vil unngå klyving for enhver pris.
Tilbake opp Leirungsdalen holdt vi et passe tempo uten å stresse altfor mye, og var tilbake ved bilen to timer etter vi starta.
Vi satte oss i bilen etter litt rask skifting, og satte kursen hjemover. Den opprinnelige planen om å kjøpe pizza på Beito og ta med i bilen røyk - ingen av pizzastedene åpna før tolv på en søndag, så vi kjørte til Fagernes hvor det ble carbonara på to svette og sultne karer på Munkekroen.