Ultrabirken 2016

11 Jun 2016

Starta dagen tidlig med å kjøre fra hytta på Sjusjøen ned til Lillehammer, for så å ta bussen opp igjen. (Ja, det er ikke veldig logisk, men jeg ville heller ha bilen ved mål enn å måtte komme meg opp igjen til Sjusjøen etter løpet.) Vel framme på start var det den vanlige “gjøre seg klar”-dansen, med sjekke og sjekke igjen at jeg hadde med meg alt jeg skulle i sekken. Dagens vanskeligste avgjørelse var å velge mellom lang og kort trøye. Opprinnelig var planen kort, men når det var 2-3 grader på Sjusjøen på morrakvisten blei det langerma - angra ikke på det etterpå.

Stilte meg opp i andre rekke i starten, og åpna det jeg følte var ganske kontrollert - var oppe blant de aller fremste i de smale partiene i starten for å slippe noe knot, men så slapp jeg meg ganske lett bakover i feltet til jeg lå som nummer ti oppover mot Sjusjøfjellet. Prøvde å kjøre mitt eget tempo ok la de andre rundt meg løpe som de ville, og var ganske snart i et vakum med to klynger på sånn omtrent fem og tre personer foran meg, og et stykke bakover til nestemann i løypa. Kom greit i gang med å få i meg næring, og lot de foran meg stikke mer eller mindre ut av syne. Etter mellomtidene ser det ut som jeg passerte første mellomtid ved Nevelvatnet (7km) omtrent 1:45 bak tet, og halvminuttet bak gruppa foran meg.

Herfra gikk det innover Hornsjøveien og litt på sti parallelt med veien til Ytre Reina, og så en liten sving her før vi begynte runden på Reinsfjell. Jeg kunne tidvis se folk foran meg, fortsatt bare et par minutter foran. Ned mot drikkestasjonen etter 17km blei jeg midlertidig passert av en løper som hadde liggi tett bak meg den siste tida, men han datt fort bakover når vi begynte på bakkene oppover mot Hitfjell. Her fikk jeg også tatt noen egne høyst uoffisielle mellomtider til gruppa foran, og skjønte at jeg ikke lå mer enn 1:30 bak nå. Avstanden var egentlig ikke så farlig så tidlig i løpet, men at den ikke blei større var et selvtillitsboost.

Etter Hitfjellet, og etter å ha passert en løper som hadde tråkka over (8. plass på meg) bar det rundt vestenden av Reinsfjell, og så ned mot Pellestova. Her kunne jeg kanskje løpt litt raskere, men det gikk i alle fall fort nok, og før passering Pellestova var jeg snaut minuttet bak trioen foran meg, og følte jeg hadde god los på dem. En kjapp stopp på matstasjonen (25km) hvor jeg bare fylte drikke, og så var jeg i gang igjen, nå enda litt nærmere.

Sjøl om jeg var i hæla på trioen alt når vi begynte klatringa til Nevelfjell fokuserte jeg på å ikke skulle ta alt i et jafs, men å kjøre mest mulig eget tempo oppover. Jeg syns egentlig det fungerte greit - og det er et motivasjonsboost å se de foran begynne å gå i bakker jeg ikke syntes var altfor bratte. Å ta inn de siste 30 sekundene tok hele stigningen og litt av utforbakken, men så var jeg på det jeg mente var en 5. plass, og fløy greit nedover lia mot andre besøk på drikkestasjonen på Nevelvatn.

På vei ned fra Nevelfjell tok jeg igjen baktroppen på Fjellmaraton, og herfra og ut skulle det bli flere og flere av dem å passere. Heldigvis gikk det veldig greit - fartsforskjellen var ikke altfor stor, og løypa er heldigvis ikke altfor trang. For meg virka det i alle fall som om startintervallet var nesten perfekt.

Fra Nevelvatn bar det opp igjen mot Nordsetertoppen og Lunkefjell. En av gutta jeg passerte på vei ned fra Nevelfjell hadde biti seg halvveis fast i ryggen min, og fikk meg til å fokusere litt på løpet mitt igjen. Mentalt hadde jeg nok forberedt meg bra på fjellpartiet fram til Nevelfjell, og på at jeg ikke skulle falle sammen på slutten sånn jeg gjorde for fire år siden, men partiet fra 30 til 45km hadde jeg ikke tenkt spesielt gjennom. Sånn sett var det bra med en vekker, og jeg fikk tatt meg litt sammen og begynt å mer ordentelig igjen, og trur faktisk jeg løp hele bakken opp til Lunkefjell også.

Partiet fra Lunkefjell og nedover til Nordseterveien er kanskje det morsomste jeg veit - mye fordi det var et bra parti for meg den gangen Birkebeinerløpet gikk fra Sjusjøen til Birkebeineren skistadion. Uansett grunn er det noe herlig ved å bombe nedover hardtråkka stier, og der trur jeg jeg løper like fort som de fleste andre. I dag var det ikke så mange å sammenligne med, men det gikk i det minste ok. Jeg var fortsatt litt nærvøs for om noen skulle ta meg igjen bakfra, men etter å ha sett at jeg hadde ryggen fri gikk det over til å fokusere framover. Beina var fortsatt gode, og jeg kunne kjøre bra bortover grusveien ovafor Sjøseterveien, mens jeg stadig hadde maratonrygger å plukke som motivasjon.

Så var det ut i løypa til selve Birkebeinerløpet, og jeg var litt overraska over hva som venta meg. Nemlig ingen ting. Sist jeg løp var det fullt av folk når jeg kom hit, men med en del raskere løping og tidligere start var det nå nærmest folketomt i løypa. Jeg hadde forberedt meg på å få litt motivasjon av å plukke rygger her, men siden jeg hadde maratonløpere å ta igjen var det egentlig bare godt å slippe å bry seg om det.

Omtrent mila før mål kom så rakettene bakfra. Det vil si eliteklassen i Birkebeinerløpet. Litt ekkelt med en gang, når en kvartett kommer beinende i sånn 3:00/km blir det en del tempoforskjell. Heldigvis gikk det veldig bra, og når først teten var passert var jeg en del mere forberedt, og skvatt ikke like mye som i starten.

Nå var det bare å telle ned kilometerne mot mål, noe skilt langs løypa hjalp bra til med, og jeg begynte å skjønne at å komme under 5 timer skulle gå greit. Kanskje bedre og, hvis jeg klarte å pushe den siste biten. Så noen kjentfolk passere i bra driv, og det var godt å merke at etter hvert som det gikk lengre bak i Birkebeinerløpet forsvant ikke folk så fort lenger. Jeg holdt igjen ganske lenge, men med sånn omtrent 2.5km igjen turte jeg å slippe på og legge inn spurten. Klarte å kjøre bra tempo, og gi på skikkelig i de siste svingene for å komme inn under 4:50. Kjempefornøyd med det, med fjerdeplass totalt, og med et bra løp.

Skal jeg kjøre etterpåanalysen ser jeg at det var halvminuttet opp til tredjeplass og halvannet opp til andre, som begge deler kanskje kunne være mulig å ta. Men det er egentlig ikke så veldig farlig - målet før løpet var å kjøre et trygt og sikkert løp, og å ha en bra opplevelse, og der klarte jeg begge deler. Og selvfølgelig å komme inn under 5 timer, som gikk med god margin. Nå gjelder det bare å komme seg skikkelig, og så få inn noen uker med trening før Hornindal rundt om fire uker.