Dobbelttravern 2015

7 Sep 2015

Det begynner å bli ei stund siden forrige gang jeg løp et ultraløp. Faktisk helt siden Hornindal Rundt i fjor sommer. Riktignok starta jeg på Telemarks Tøffaste i fjor, hvor jeg ga meg halvveis uten å være motivert til å løpe noe lengre, og var påmeldt 50-kilometeren i Nordmarka Ultra Challenge samme høst, men der meldte jeg forfall etter å ha hatt spysjuke før i uka. Jeg var egentlig ikke sikker på om jeg skulle stille opp i noen løp i år, og var egentlig ganske fornøyd med å kunne ta meg noen langturer nå og da.

Men hvis jeg skal ha noen planer om å løpe noen gode løp etter hvert, er det myhe som må på plass. Ikke minst må jeg få orden på næringsinntaket, og få litt sjøltillit. Så når det viste seg at Nordmarkstraver-helga lå der ledig uten noen familieforpliktelser, var det fristende å prøve seg på det jeg ser på som er lavterskel-ultraløp, hvis det er lov å snakke om ultraløp på den måten. Ikke lengre unna enn at jeg kan sove hjemme og komme hjem til middag, og ikke lengre løp enn at det går greit uten å bekymre seg altfor mye for om jeg skulle klare å fullføre på en grei måte. Selv uten et helt ekstremt treningsgrunnlag.

Jeg bør vel her bryte inn og forklare fort hva Dobbelttravern er for noe. Nordmarkstravern er Idrettslaget Koll sitt tradisjonsrike løp fra Stryken og til Sognsvann. 30 kilometer, omtrent jevnt fordelt mellom grusveier og stier. Jeg har aldri løpt sjølve Nordmarkstravern, og har ingen umiddelbare planer om å utfordre fatterns rekord der, men løp Halvtravern (15 kilometer fra Skar til Sognsvann) i 2011, hvis jeg ikke husker feil. Da endte jeg opp med strekk i låret og en tid jeg mener lå mellom 1:05 og 1:10. Uansett. Dobbelttravern var årets nyvinning, og konseptet var egentlig enkelt. Start på mål (Sognsvann), løp til start (Stryken) og tilbake igjen. Arrangøren var visstnok inspirert av Didrik Hermansens treningsturer på sånn ca denne distansen.

Og da må jeg få fram det kanskje viktigste, nemlig litt hemningsløst skryt av arrangementet. Løypa var strålende merka (og det var tenkt på at vi skulle løpe begge veier), det var satt ut vann til oss som kom tidlig på drikkestasjonene, og de vanlige drikkestasjonene åpna tidlig så vi fikk service på tilbaketuren. Helt strålende.

Så skulle jeg vel egentlig skrive noe om løpet her, da. Etter å ha våkna av vekkerklokka 05:00, spist litt frokost og smørt litt matpakke, kjørte jeg innover mot Oslo og Sognsvann, hvor jeg var på plass sånn ca en halvtime før start. Syndefloden onsdagen før løpet gjorde at jeg regna med en veldig våt affære, så mine opprinnelige tanker om å håpe på å løpe under fem timer var endra til å håpe på en tid mellom fem og seks timer. Etter et par lett nervøse dobesøk og å ha hilst på et par kjenninger, var det klart for start, med et felt på sånn omkring 30 løpere.

Det var lite trengsel i starten, og ingen som ville dra på noe den første kilometeren. Jeg lå i første rekke, og prøvde egentlig bare å løpe roligst mulig. Målet for løpet var klart: Rolig og avslappa løping, passe på næringsinntaket, og bry meg minst mulig om andre løpere. Sånn sett var det egentlig litt som en lettelse når Simen Vogt-Svendsen dro avgårde ut fra idrettsanlegget på Sognsvann. Riktignok visste jeg ikke hvem det var som dro i vei sånn, jeg hadde nemlig ikke hilst på Simen før løpet, og han var etteranmeldt så seint at jeg ikke hadde sett han på noen startliste, men det var ganske med en gang klart at jeg skulle la han dra. Det var ingen andre som var interesserte i å ta ryggen hans heller, så jeg ble løpende sammen med Henning Pedersen stadig lengre bak ryggen til Simen.

Jeg og Henning løp og småskravla den første drøye mila, men ned fra Kamphaug slapp Henning litt når vi kom inn på for mye våt sti og svaberg, så jeg kom ut på veien ved Ølja et stykke før han. Han brukte veipartiet fram til Liggeren på å komme seg tilbake til meg, og det var noe som skulle gjenta seg flere ganger - jeg løp fortest på sti og Henning på vei. Når vi skulle ta fatt på stien opp fra Liggeren mot Gørjehøgda passa jeg på å komme foran Henning, og gikk i fra han oppover bakkene her. På 15 kilometersmerket på toppen av Gørjehøgda tenkte jeg at jeg hadde hatt en ganske billig reise så langt, og allikevel ikke var så altfor langt unna drømmen om 5 timer. Men jeg var enda ikke ferdig med mer enn en fjerdedel av løpet.

På veipartiet forbi Gørja så jeg ikke noe til Henning bakover eller Simen framover, så jeg regna med å kunne komme til runding på andreplass. Det gjorde jeg og, men Henning hadde gitt på bra de 7 kilometrene med grusvei før runding, og var under minuttet bak meg. Jeg fikk også en positiv overraskelse her, når jeg så at Simen ikke var stort mer enn 3 minutter foran meg ved runding. Jeg runda på ganske nøyaktig 2:33, og selv om håpet om å komme under 5 timer dermed var kjørt, følte jeg jeg hadde løpt såpass billig at jeg begynte å tenke på om jeg kanskje kunne klare å løpe med negativ splitt?

Henning brukte også veistrekket etter runding bra, og tok meg fort igjen. Jeg la inn en rask dopause i veikanten når han passerte, for å tvinge meg sjøl til å ikke prøve å henge på han. Jeg hadde en plan om å løpe mitt eget løp og få en positiv opplevelse, og hvilken plassering det skulle ende opp som var egentlig ikke så farlig. Sånn det så ut nå hadde jeg hatt 6 minutter bakover til fjerdemann ved runding, så en helt grei buffer hvis ikke noe spesielt skulle skje.

Tilbakeveien var egentlig ikke så veldig spennende. Jeg satte på litt musikk på øra når jeg kom ut på veien etter Trehjørningen gård, for å liksom jage meg sjøl litt på veistrekket som skulle komme. Jeg trur det virka også - beina huska litt av intervalltreninga på mølle i vinter, selv om det gikk ganskje så mye saktere. Gørjehøgda ble forsert i middels tempo, med litt gåing i motbakkene og et ganske “safe” tempo ned igjen.

Vel nede ved liggeren fikk jeg beskjed av en tilskuer at “Dem er rett foran deg”, noe jeg tok med knusende ro. For det første stoler jeg ikke veldig mye på tilfeldige sekunderinger i løp, og for det andre regna jeg uansett med at Henning og Simen løp fortere enn meg. I hvertfall når vi nå var ute på veien. Faktisk var jeg her litt frista til å roe ned når det stakk til med hold i sia, men jeg kom meg i gang igjen, og fikk snart litt ekstra motivasjon. På en av rettstrekkene mot Ølja så jeg nemlig ei hvit trøye langt foran meg. Det måtte være Simen som hadde sakka akterut, for avstanden var definitivt ikke tre minutter lenger. Jeg så ryggen hans stadig nærmere forbi Ølja, og kort etter vi kom inn i skogen igjen var jeg oppe i ryggen hans. Det viste seg at han hadde sliti med kramper ganske lenge, og jeg trur ikke de stadige vannpyttene hjalp veldig mye. Jeg ønska han god tur videre, og prøvde å få opp farte for å ha mest mulig å gå på hvis beina hans skulle bli bedre igjen.

Jeg hadde ikke stort mer enn passert Simen før jeg ble enda mer overraska over å se en gul rygg foran meg. Henning hadde også fått det tungt oppover mot Kamphaugåsen. Jeg jobba meg opp i ryggen hans og forbi, og det var tydelig at han ikke var veldig komfortabel på de glatte stiene. Jeg tenkte at jeg nå hadde muligheten. 10 kilometer igjen til mål, kanskje halvparten på sti, og jeg hadde løpt ganske så billig hittil. Jeg prøvde å gi på helt fra jeg passerte Henning, og løp det jeg turte nedover fra Kamphaug mot Skjærsjøen. (Her hadde jeg egentlig tenkt å droppe å ta en gel - magen min er ikke så glad i altfor mange av dem - men jeg turte ikke ta sjansen på å gå næringstom, så ned gikk den!) I skiløypa ned mot Nordseter fikk jeg en støkk i meg da jeg hørte noen bak meg, men det var bare Eirik Gramstad i superfart på vei mot å vinne Halvtraveren.

Derfra og inn gjaldt det mest å prøve å pushe så mye jeg turte for å komme raskest mulig i mål. Stadig passerende halvtravere ga litt eksta motivasjon, og når jeg passerte Svartkulp uten å se noen bak meg begynte jeg å få trua. Jeg løp over graset på Sognsvann med “Don’t Stop Believing” på øret, og var egentlig veldig fornøyd med løpet mitt. Syns også jeg klarte å avslutte bra over idrettsplassen, og kunne ta seiern på Nordberg Skole der vi hadde starta 5:05 før på dagen. Jeg fikk til og med negativ splitt!

Foto: Runar Gilberg, Kondis

Resultater

Strava-link

Mølletrim

25 Aug 2015

Noen ganger er det fristende å dra ut. I dag var ikke en sånn dag. Jeg er kanskje for bortskjemt med godvær, men når det bøtta ned ute var det mer fristende å ta løpeturen på mølla.

Økta var ikke akkurat planlagt, så jeg plukka opp en lapp fra i vår hvor det sto omtrent sånn her:

1. 10 min @ 13.5
2. 4 x (10 min @ 16.8 + 2 min hvile)
3. 10 min @ 13.5

Så da var vel treningsplanen klar. Kutta ned til 3 repetisjoner (og takk og pris for det, for jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart nummer fire), og nedjogginga blei ikke akkurat så lang som planlagt. Men løping blei det i alle fall. Og det er ikke ille når været virker som det er lagd for å være deprimerende.

Link til Strava

Hjem fra Rustad

23 Aug 2015

Vi hadde tilbrakt dagen på Åpen Gård på Hønsi i Gjerdrum, til Einars store glede. Is var blitt spist, og etter grilling på terassen på Rustad og mye knappetelling snørte jeg på meg løpeskoa og satte kursen hjemover til fots. Det er litt deilig å løpe med et så konkret mål, å skulle hjem.

Link til Strava

Tur til Storronden

25 Jul 2015

Etter et par dager med oppsetting av panel på hytta til Liv og Steinar i Sør-Fron var vi såpass ferdige at vi med ganske god samvittighet satte oss i bilen på morran og kjørte nordover til Mysuseter og etter hvert Spranget. Værvarselet meldte om bra vær på formiddagen, skya utpå dagen, og muligheter for rein på kvelden (men da hadde vi uansett tenkt å være hjemme igjen). Vi hadde planer om å nå Storronden, som ville bli min første 2000m-topp. (Selv om begge mine foreldre stort sett er overbevist om at jeg i hvertfall har vært på Galdhøpiggen.)

Den opprinnelige planen hadde vært å ha med sykler så vi skulle slippe å traske langs veien. Den planen gikk i vasken når vi sånn ca fem minutter etter vi hadde planlagt å dra hjemmefra fant ut at sykkelstativet ikke fungerte. Moralen er å ikke stole på ting du har kjøpt på loppemarked, for da risikerer du å måtte traske 5-6km på vei før du kan begynne på den virkelige fjellturen (som egentlig var ganske greit) og tilsvarende distanse tilbake igjen (som vi godt kunne vært foruten). I det minste fikk vi en time med nydelig utsikt innover mot Rondene, og klarte å plukke ut i hvertfall en del av de store toppene.

Fra Rondvassbu vendte det oppover på T-merka sti. Først ganske stor, men etter at stien delte seg mot Vinjeronden og Rondslottet var det ikke veldig lett å følge stien, og vi gikk på T-ene. Det var uansett ikke veldig mye variasjon i underlaget: Store steinheller og små steinheller.

De som hadde vært foran oss på vei opp fra Rondvassbu hadde gått mot Vinjeronden, så vi hadde ingen foran oss på Storronden denne formiddagen. Egentlig ganske deilig å ikke gå i ei klynge. Vi kunne bare gå og småskravle oppover mens vi mest fokuserte på å ikke trå feil i steinura.

Etter noen skikkelige kneiker og null uhell nådde vi omsider toppvarden etter omtrent to timer og ett kvarter fra Rondvassbu. De siste hundre høydemeterne så vi turens første snøflekker, selv om de var minimale, og det lå fortsatt en liten skavl på selve toppen.

Ei sky eller to hadde akkurat kommi og tatt utsikten vår, men det varte ikke, og snart hadde vi fin utsikt igjen. Det var snart på tide med dagens andre matpause, men vi syntes det var litt for mye vind akkurat på toppen til at vi ville sette oss ned der, så turen gikk igjen nedover i ura.

Sjøl var jeg mye mer nervøs for turen ned gjennom ura enn jeg hadde vært på vei opp, men det gikk bra, til tross for at jeg følte jeg nesten mista balansen et par ganger.

Det viktigste på vei ned var kanskje å huske på å stoppe, puste litt, og nyte den herlige utsikten. Den tok i hvertfall pusten fra meg.

Vi brukte omtrent to timer ned igjen fra toppen, og var tilbake på Spranget 6.5 timer etter at vi hadde starta. Begge med slitne bein, og jeg godt fornøyd med å ha plukka min første 2000-meter.

Link til Strava (Jeg satte klokka mi i ‘Ultra-Trac’-modus, som betyr at den bare lagrer ett datapunkt hvert minutt. Strava blir fullstendig forvirra av det, så ikke se på så mye annet enn ruta og hvor langt vi gikk.)

Langtur på Norefjell

19 Jul 2015

Jeg hadde fått søndagsfri, og tok Fabia’n fra Harestua rett etter en tidlig frokost. (Einar er ikke blant dem som ligger og drar seg til langt på dag.) Veien gikk forbi Hønefoss og Sokna til Norefjell, hvor jeg parkerte på Skistua, samme sted som sist jeg var her. Da var målet å plukke topper, mens jeg denne gangen hadde sett meg ut ei rute mest på rødmerka stier, og håpa å komme litt lenger nordvest på Norefjell.

Kom av gårde fra parkeringa klokka ni, og det gikk sikkert litt for hardt opp slalombakkene, men jeg kunne jo ikke begynne å gå når jeg passerte de eneste turgåerne jeg så før Høgevarde?

Stien nordover mot DNT-hytta Høgevarde (Drammen og Omegn Turistforening, anno 1893) er stor, nesten litt for stor med mange parallelle ruter. Praktisk når det er mye trafikk, men denne formiddagen har jeg den for meg sjøl. Det blåser en litt sur motvind nordfra, men jeg kommer meg opp til Høgevarde uten problemer. Ved DNT-hytta setter jeg meg ned på trappa etter 1:15 og spiste en pizzasnurr som jeg hadde tatt med fra frysern, og fylte på med vann i utløpet fra Høgevardtjenn. Neste pizzasnurr ble fortært mens jeg traska opp mot toppen på Høgevard, som vistnok skal være Norges nest beste utsiktspunkt etter Gaustadtoppen (som var å se i sør).

Jeg dro vestover ned lia fra Høgevarde, og fulgte så den T-merka stien nordvestover, rundt Ranten og vest for Gråfjell. Forrige gang jeg var på Norefjell var jeg innom begge toppene, men nå var det godt å slippe de stigningene. Områdene jeg kom inn i nå var nye for meg, og etter min mening mye finere enn området mellom Norefjell skisenter og Høgevarde. Utsikten under er ned mot Neverfantetjenn og Steinveggvatnet.

Hovedplanen var å etter hvert ta den rødmerka stien sydover mot Tempelseter, men jeg hadde en alternativ plan om å forsette litt mer mot Toveseter, opp på Hesteryggen, og så ta umerka stier som sto på kartet rundt Holmevassnatten og Drotninggutunatten. Som alltid når man kan velge seg en mulig ekstratur før man er halvveis på selve turen, blei det til at jeg tok omveien, og det angrer jeg ikke på.

Stien fulgte her ryggene mellom to vann, og var en av de fineste stiene jeg har løpt noen gang. Faktisk blei jeg så oppslukt av stien at jeg overså stedet der jeg skulle ta til venstre opp mot Holmevassnatten, og fikk halvannen bonuskilometer utover denna ryggen. Etter en matpause (et par-tre pizzasnurrer til og litt vann) fant jeg stien videre, selv om jeg igjen mista den ved noen bekkekryssinger. Problemet var ikke så stort - det var fint å løpe i terrenget her også. Ut skaret syd for Drotninggutunatten var utsikten fin - først mot Eggedal, og seinere mot Tempelseter. Jeg var litt usikker på akkurat hvilke stier jeg skulle velge her (nærma meg siviliserte strøk igjen, så det var en del tråkk), men kom etter hvert til Værtjenn og til slutt Tempelseter.

Herfra og resten av turen var det mye folk - litt uvant etter å ha vært ute en del timer nesten uten å se folk. Jeg lot meg ikke påvirke så mye - bakkene opp langs Tempelbekken og til Høgevarde ble forsert med et stort innslag av gåing, og forsøk på å få i seg dagens siste pizzasnurr (det forsøket ble oppgitt halvveis oppe i bakken, og jeg putta heller i meg et par gel i løpet av resten av turen). Jeg overraska meg sjøl med å holde et greit tempo fra Høgevarde og tilbake til Norefjell skistue - nesten uten å gå i motbakkene!

Etter å ha sitti litt ved siden av bilen og kommi meg, hivd i meg en banan og skifta på meg tørt satte jeg nesa hjemover - etter en stopp på Jafs på Noresund for å spise en 200g burgermeny, da. I tillegg var jeg heldig nok til å kunne svinge innom svigers på Roa på hjemveien og rekke middag der også, så kaloriregnskapet skulle være i orden selv etter en lang tur.

Link til Strava