Vinterferie

23 Mar 2017

Hadde en fin langhelg/vinterferie på fjellet for en måneds tid siden. Som tida flyr!

Romeriksåsen på langs

26 Jun 2016

Romeriksåsen på Langs var det siste “tune up”-løpet før Hornindal Rundt for min del. I praksis tenkte jeg mest på løpet som en måte til å tvinge meg til å ha en ordentelig langtur før jeg går inn i nedtrappingsperioden. Sånn sett var målet for løpet (1) ikke bli skada, (2) løpe 50km, og (3) forhåpentligvis få litt bedre kontroll på matinntaket under lange turer og løp. Jeg syns jeg klarte å levere ganske greit på alle tre.

Punkt én på lista håpa jeg skulle gå ganske greit, men fikk allikevel en liten støkk i meg etter 14 kilometer. Var kanskje litt distrahert av å skulle spise, man klarte uansett unnskyldning å plante foten rett på en glatt stein, og flata ut og dunka begge knærne heller hardt i bakken. Etter å ha samla meg litt, blitt litt sint på meg sjøl for å være uoppmerksom, og vurdert om det var mulig å bryte her, kom jeg meg forsiktig på beina igjen. Først ville ikke venstrekneet bære noe vekt, og jeg halta forsiktig videre nedover, men det kom seg heldigvis etter 500 meter, og jeg kunne begynne å løpe igjen. Først veldig forsiktig, og så etter hvert i mer eller mindre normalt tempo. Kneet ga heldigvis ikke mer problemer, annet enn å være litt stivt nå i kveld.

Punk to gikk i boks, jeg kom meg til mål på en tredjeplass. Lå på andreplass den første timen, men litt for mange dostopp sammen med det nevnte fallet gjorde at jeg løp mye av løpet på fjerdeplass. Jeg så Jon Olsen foran meg et par ganger mellom matstasjonene, men han hadde tydeligvis et bedre tempo enn meg på veiløpinga, og forsvant ganske fort igjen. Hans Smedsrød så sprekest ut i starten av løpet, men hadde nok sliti litt mellom matstasjonene, og jeg passerte han mellom andre mat og Storøyungen, og når han i tillegg fikk noen kramper å slite med endte han 6 minutter bak meg i mål. Truls, ja, Truls løp bare rett i fra fra start, og ingen av oss andre så mere til han. I mål var jeg 24 minutter bak, og det var ikke et tempo jeg ville løpe i i dag, og jeg trur ikke jeg hadde kunnet det om jeg ville.

Så til slutt punkt tre. Jeg prøvde å få i meg noe annet enn bare gels i dag, og hadde med meg noe havrebrød med kaviar. Var i utgangspunktet litt i tvil om dette skulle bli det helt store, men det var faktisk skikkelig bra. Sånn reint bortsett fra at jeg ikke hadde med meg nok av det, og gikk tom for brød etter to og en halv time. Det er heldigvis lett å fikse til neste gang.

Alt i alt, et greit løp gjennomført etter planen, og jeg føler meg ganske så fresh og fin etterpå, så det går forhåpentligvis raskt over. Nå er det bare å trene litt mindre de neste to ukene, og så håper jeg det går bra i Hornindal.

Ultrabirken 2016

11 Jun 2016

Starta dagen tidlig med å kjøre fra hytta på Sjusjøen ned til Lillehammer, for så å ta bussen opp igjen. (Ja, det er ikke veldig logisk, men jeg ville heller ha bilen ved mål enn å måtte komme meg opp igjen til Sjusjøen etter løpet.) Vel framme på start var det den vanlige “gjøre seg klar”-dansen, med sjekke og sjekke igjen at jeg hadde med meg alt jeg skulle i sekken. Dagens vanskeligste avgjørelse var å velge mellom lang og kort trøye. Opprinnelig var planen kort, men når det var 2-3 grader på Sjusjøen på morrakvisten blei det langerma - angra ikke på det etterpå.

Stilte meg opp i andre rekke i starten, og åpna det jeg følte var ganske kontrollert - var oppe blant de aller fremste i de smale partiene i starten for å slippe noe knot, men så slapp jeg meg ganske lett bakover i feltet til jeg lå som nummer ti oppover mot Sjusjøfjellet. Prøvde å kjøre mitt eget tempo ok la de andre rundt meg løpe som de ville, og var ganske snart i et vakum med to klynger på sånn omtrent fem og tre personer foran meg, og et stykke bakover til nestemann i løypa. Kom greit i gang med å få i meg næring, og lot de foran meg stikke mer eller mindre ut av syne. Etter mellomtidene ser det ut som jeg passerte første mellomtid ved Nevelvatnet (7km) omtrent 1:45 bak tet, og halvminuttet bak gruppa foran meg.

Herfra gikk det innover Hornsjøveien og litt på sti parallelt med veien til Ytre Reina, og så en liten sving her før vi begynte runden på Reinsfjell. Jeg kunne tidvis se folk foran meg, fortsatt bare et par minutter foran. Ned mot drikkestasjonen etter 17km blei jeg midlertidig passert av en løper som hadde liggi tett bak meg den siste tida, men han datt fort bakover når vi begynte på bakkene oppover mot Hitfjell. Her fikk jeg også tatt noen egne høyst uoffisielle mellomtider til gruppa foran, og skjønte at jeg ikke lå mer enn 1:30 bak nå. Avstanden var egentlig ikke så farlig så tidlig i løpet, men at den ikke blei større var et selvtillitsboost.

Etter Hitfjellet, og etter å ha passert en løper som hadde tråkka over (8. plass på meg) bar det rundt vestenden av Reinsfjell, og så ned mot Pellestova. Her kunne jeg kanskje løpt litt raskere, men det gikk i alle fall fort nok, og før passering Pellestova var jeg snaut minuttet bak trioen foran meg, og følte jeg hadde god los på dem. En kjapp stopp på matstasjonen (25km) hvor jeg bare fylte drikke, og så var jeg i gang igjen, nå enda litt nærmere.

Sjøl om jeg var i hæla på trioen alt når vi begynte klatringa til Nevelfjell fokuserte jeg på å ikke skulle ta alt i et jafs, men å kjøre mest mulig eget tempo oppover. Jeg syns egentlig det fungerte greit - og det er et motivasjonsboost å se de foran begynne å gå i bakker jeg ikke syntes var altfor bratte. Å ta inn de siste 30 sekundene tok hele stigningen og litt av utforbakken, men så var jeg på det jeg mente var en 5. plass, og fløy greit nedover lia mot andre besøk på drikkestasjonen på Nevelvatn.

På vei ned fra Nevelfjell tok jeg igjen baktroppen på Fjellmaraton, og herfra og ut skulle det bli flere og flere av dem å passere. Heldigvis gikk det veldig greit - fartsforskjellen var ikke altfor stor, og løypa er heldigvis ikke altfor trang. For meg virka det i alle fall som om startintervallet var nesten perfekt.

Fra Nevelvatn bar det opp igjen mot Nordsetertoppen og Lunkefjell. En av gutta jeg passerte på vei ned fra Nevelfjell hadde biti seg halvveis fast i ryggen min, og fikk meg til å fokusere litt på løpet mitt igjen. Mentalt hadde jeg nok forberedt meg bra på fjellpartiet fram til Nevelfjell, og på at jeg ikke skulle falle sammen på slutten sånn jeg gjorde for fire år siden, men partiet fra 30 til 45km hadde jeg ikke tenkt spesielt gjennom. Sånn sett var det bra med en vekker, og jeg fikk tatt meg litt sammen og begynt å mer ordentelig igjen, og trur faktisk jeg løp hele bakken opp til Lunkefjell også.

Partiet fra Lunkefjell og nedover til Nordseterveien er kanskje det morsomste jeg veit - mye fordi det var et bra parti for meg den gangen Birkebeinerløpet gikk fra Sjusjøen til Birkebeineren skistadion. Uansett grunn er det noe herlig ved å bombe nedover hardtråkka stier, og der trur jeg jeg løper like fort som de fleste andre. I dag var det ikke så mange å sammenligne med, men det gikk i det minste ok. Jeg var fortsatt litt nærvøs for om noen skulle ta meg igjen bakfra, men etter å ha sett at jeg hadde ryggen fri gikk det over til å fokusere framover. Beina var fortsatt gode, og jeg kunne kjøre bra bortover grusveien ovafor Sjøseterveien, mens jeg stadig hadde maratonrygger å plukke som motivasjon.

Så var det ut i løypa til selve Birkebeinerløpet, og jeg var litt overraska over hva som venta meg. Nemlig ingen ting. Sist jeg løp var det fullt av folk når jeg kom hit, men med en del raskere løping og tidligere start var det nå nærmest folketomt i løypa. Jeg hadde forberedt meg på å få litt motivasjon av å plukke rygger her, men siden jeg hadde maratonløpere å ta igjen var det egentlig bare godt å slippe å bry seg om det.

Omtrent mila før mål kom så rakettene bakfra. Det vil si eliteklassen i Birkebeinerløpet. Litt ekkelt med en gang, når en kvartett kommer beinende i sånn 3:00/km blir det en del tempoforskjell. Heldigvis gikk det veldig bra, og når først teten var passert var jeg en del mere forberedt, og skvatt ikke like mye som i starten.

Nå var det bare å telle ned kilometerne mot mål, noe skilt langs løypa hjalp bra til med, og jeg begynte å skjønne at å komme under 5 timer skulle gå greit. Kanskje bedre og, hvis jeg klarte å pushe den siste biten. Så noen kjentfolk passere i bra driv, og det var godt å merke at etter hvert som det gikk lengre bak i Birkebeinerløpet forsvant ikke folk så fort lenger. Jeg holdt igjen ganske lenge, men med sånn omtrent 2.5km igjen turte jeg å slippe på og legge inn spurten. Klarte å kjøre bra tempo, og gi på skikkelig i de siste svingene for å komme inn under 4:50. Kjempefornøyd med det, med fjerdeplass totalt, og med et bra løp.

Skal jeg kjøre etterpåanalysen ser jeg at det var halvminuttet opp til tredjeplass og halvannet opp til andre, som begge deler kanskje kunne være mulig å ta. Men det er egentlig ikke så veldig farlig - målet før løpet var å kjøre et trygt og sikkert løp, og å ha en bra opplevelse, og der klarte jeg begge deler. Og selvfølgelig å komme inn under 5 timer, som gikk med god margin. Nå gjelder det bare å komme seg skikkelig, og så få inn noen uker med trening før Hornindal rundt om fire uker.

Ecotrail Oslo 2016

22 May 2016

Årets EcoTrail var første ultraløp på ganske lenge - faktisk siden DobbeltTravern i fjor høst. Når jeg ser på kalenderen ser jeg at jeg heller ikke hadden noen turer på over 40km siden den gang, så jeg gikk nok ut i litt mer ukjent terreng enn jeg tenkte på forhånd. Men det får være.

Jeg stilte opp tidlig, litt for tidlig egentlig (toget jeg hadde tenkt å ta innover hadde problemer, så det blei bil, og jeg fikk altfor lang tid å slå i hjel før start). Når starten gikk var planen “Løp så rolig som du bare kan, og ikke bruk krefter før Fossum etter 60km”. Det gikk egentlig ganske bra i starten - jeg lå sammen med sambygding Henrik Fleisje som hadde sin ultradebut, og vi tok det relativt rolig oppover langs Akerselva. Litt rart å løpe her igjen nærmere tre år siden vi flytta herfra, men samtidig trygt å være på gamle trakter. Var ikke veldig i tvil om hvor vi skulle, for å si det sånn. Jeg tipper vi passerte Kjelsås på sånn rundt 20. plass, men begynte da å plukke plasser jevnt langsmed Maridalsvannet.

Etter første matstasjon ved Hønefoten bar det inn i marka og inn på løypa til Fagervann opp. Her gikk vi mesteparten av bakken, men jeg begynte å løpe litt før Henrik, og så ikke mer til han. Blei kanskje litt for opptatt av noen plasser foran meg, men syntes det var så gøy å løpe på stiene her at jeg blei litt rivi med. Koste meg spesielt langsmed Fagervann, men også ned til Kamphaug og Skjærsjøen. Lysløypa ned til Sognsvann var som vanlig en tvangsetappe, men beina var fortsatt gode. Fra Sognsvann mot Bånntjern merka jeg derimot at beina begynte å bli litt tunge etter over 25 kilometer, men det var ikke værre enn at det gikk ganske greit, både her og opp til Frognerseteren. Derfra var det bare å skli ned til Holmenkollen, rundt Gratishaugen og inn til andre drikkestasjon ved VM-huset.

Her var jeg allerede litt på etterskudd med næring, sånn sett i ettertid, og begynte å kjenne varmen, så det gikk en del tyngre opp over Holmenkollåsen og opp til Tryvannstårnet. Ned veien til Tryvannsstua sleit jeg med å slippe ordentelig på uten at magen klagde, og det fortsatte hele veien ned langs Wyllerløypa også. Innover i Sørkedalen klarte jeg i hvertfall å holde det gående, men det gikk ikke superfort her heller - ingen kilometre under 5:00.

På matstasjonen i Sørkedalen fikk jeg i hvertfall i meg litt mer salt som kanskje hjalp litt, men det blei fortsatt hovedsaklig gåing oppover bakkene mot Åbortjernet, og jeg blei passert av en 3-4 løpere her. Etter å ha merka at jeg ikke klarte å løpe ordentelig på stien her en kilometer eller så prøvde jeg å ta meg sammen, dynka hue med vann for å prøve å få ned temperaturen, og satte på godmusikk på øret. Det blei i hvertfall ikke værre, og jeg fikk kroppen litt i gang igjen - i hvert fall i nedoverbakkene. Å dynke hue i Østernvann skada heller ikke på følelsen, og jeg klarte å plukke inn igjen de fleste løperne som hadde passert med på vei til Fossumbanen. Der blei det å bælme ned litt cola, mer vann over hue, og så å legge ut på de siste 18km.

Etter litt tverrløping til sydenden av Bogstadvannet blei det så løping nedover langs Lysakerelva. Jeg trur ikke jeg har løpt her før, men dette var klart den morsomste delen av løpet. Riktignok var det mange 30km-løpere og tidvis trangt, men for en morsom sti midt i byen! Det gikk bra nedover, og gåing i de fleste kneikene, men det gikk jaggu ganske bra også! Skulle noen ganger ønske vi var nærmere elva så jeg kunne dynke hue mer, men man kan vel ikke få alt en ønsker seg. Nederst ved utløpet klarte jeg å bli skikkelig forvirra og kasta nok litt tid bort på det, men blei ropt inn igjen av snille 30km-løpere, og kom meg inn på Kyststien, og etter en del lengting etter den kom jeg fram til drikkestasjonen ved Vækerø.

Herfra og inn gikk turen i praksis langs “Tour de Finance” inn til sentrum. Egentlig ganske demotiverende å komme inn på målbare kilometre med drøyt sju mil i beina, men når jeg ser på tidene i etterkant er det faktisk ikke helt tragisk - ingen kilometre over 5:30. Passerte en del på 30km bortover, blei tatt igjen av de første på 45km, og kom inn i et håpløst stort folkehav langs Aker Brygge. Tips til andre: Ikke sats på å løpe fort over Aker Brygge i firetida en lørdag med sol. Det er altfor mange mennesker der. Heldigvis hadde jeg ikke dårlig tid - den eneste som hadde passert meg siden Lysaker var langt foran, og jeg var mest i fullføremodus. Da var det godt å runde festningen og se Operaen innerst i fjorden, og jaggu klarte jeg ikke å sette inn noe som i hvertfall ligna litt på en spurt de siste kilometrene.

Jeg klokka inn på 7:19, som 8. mann og 9. totalt, så det må vel være godkjent. Som så ofte er er jeg litt misfornøyd med en gang når jeg husker alt som har vært vondt og slitsomt, og blir bedre fornøyd etter hvert. Hadde såklart vært gøy å løpe fortere, men det var ikke i dag, og det var egentlig ikke planen heller. Det kommer seinere i sommer. Nå gjelder det å komme seg, og så å begynne å plukke høydemetere før sommerens store mål i Hornindal.

Lenke til Strava

Årets første skitur

24 Jan 2016

Årets første egentlige skitur starta etter frokost. Tok på meg skia så og si utafor døra (fordelen med å ikke skulle gå renn lenger er at jeg ikke trenger å være like hyperforsiktig med skia), og sklei ned til skiløypa. Gikk til stasjonen, og begynte å klatre oppover med første mål Råsjøstua.

Jeg har levd lenge på «teipen» fra det jeg trur er to år sida under skia, og tenkte ikke at det skulle være noe problem i dag heller. I starten gikk det greit, men etter hvert merka jeg godt at i harde løyper var jeg ganske sjanseløs. Gamle trenere kunne sikkert finni veldig mye å slakte i teknikken min også oppover bakkene mot Råsjøen, men det var i hvert fall sikkert at festet ikke var bra nok, så jeg måtte traske en del utafor løypene.

Råsjøen blei en fin vekker og påminnelse om hvor mye armtrening jeg har gjort i det siste. Svaret er, for den som skulle være i tvil, «ikke mye». Fordelen er at arma ikke var fullt mørbanka etter tidligere skiturer, så jeg kom meg faktisk over vannet i nogenlunde ok stil. Det var forresten litt rart å komme til Råsjøstua etter bare en times skigåing. Fra Rustad er det en god del lenger.

Opp til Råbjørn gikk det egentlig greit, men når jeg så ei skuterkjørt hundeløype som gikk blåstien nordvestover, og sånn sett sparte meg en del kilometer i forhold til å gå om Snellingen som planlagt, var jeg ikke veldig vanskelig å be. Løypa var fin den, selv om jeg var litt defensiv i utforbakken, og faktisk satte meg ned ett sted, fordi jeg merka at kontrollen ikke var på topp, og begynte å tenke på oddsen for at jeg skulle klare å stoppe på en pen måte hvis det skulle komme et hundespann i full fart mot meg. Det problemet fikk jeg heldigvis ikke, og eneste hundesporet jeg så var et antall potesokker som lå mista langs løypa.

Deretter var det bare å tusle opp forbi Bæ-bu (på ski som ikke hadde store antydninger av feste igjen) og skli ned bakkene mot Bjørgeseter og stasjonen. Fornøyd med å få inn en langtur før klokka elleve på en søndag. Jeg får vel takke vekkerklokka Einar for det.

I kveld blei det gliding av ski og påsetting av ny teip, så jeg skal ikke falle i samme fella igjen med det første.